San Crostobal

Lørdag morgen, kl. 03.30 møtte Hun og Henne en jente i døren på vei hjem fra fest. Hun og Henne hadde derimot noe helt annet i sinnet: Kl. 04.00 kom en minibuss rundt hjørnet nedenfor Casa Collibri. Da bilen forlot León, var den fyllt av 14 passasjerer. Turen gikk til San Cristobal, Nicaraguas høyeste vulkan, 1700 moh.

Første hinder: skogsveien frem til foten av vulkanen i senket toyota, som ikke engang hadde kommet over en av Bergens mange fartsdumper, uten å ta nedi. Heldigvis hadde de følge av en litt mer egnet bil som ved minst fem tilfeller måtte dra dem løs.

Men, langt om lenge kom da reisefølge frem, og med sekken på ryggen og godt mot, la de ut på ferden mot det rykende målet. En herlig tur gjennom skog og mark, over stein og knatt. På grunn av den tidlige starten varmet ikke solen så mye, og vinden blåste friskt. Med staven i hånden snirklet de seg opp og nådde endelig, kl. 10.30 en lørdags morgen, vulkanens topp! Med strålende utsikt og svovelrøyken sivende i bakgrunnen kunne Hun og Henne stolt og fornøyd nyte følelsen av å sitte ved et kilometerlangt vulkankrater og spise nøtter og havrebarn!

Andre hinder: Hva gjør man når svovelrøyk fra en vulkan kommer sivende og lungene vrenger seg?

Tredje hinder: Turen ned! En ting er å gå opp på et fjell (evt. vulkan), noe helt annet er å gå ned, og spesielt når steinene under mangler feste og raser under føttene. Med knall og fall og stekende sol kralet de ned, og DU så godt det var å nå bunnen!!

Trette og fornøyde vendte de hjem, fulle av støv og aske, skrubbsår og svette, klar for et godt måltid på Bar Baro og en tidlig kveld! What a day!! What a wonderfull day!!