Tanker rundt adios...

Det er stille på Casa Colibri, personalet er i full gang med nedvaskingen. Det er lørdag 1. mai, og flesteparten av studentene har nå forlatt León. Dette er avslutningen på tre fantastiske måneder med fantastiske mennesker. Det er rart å skulle skilles fra alt. Å bryte opp fra en hverdag du har lært deg å sette pris på er tungt. Å være den som sitter igjen er tyngre. Å skilles fra venner er tyngst. Tårene triller nedover kinnet og ordene du så gjerne ville si vil ikke forlate tungespissen. "Adios". "Hadet". Det er alt som kommer frem, ladet av alt det hodet brister av å tenke på. Minnene. Gledene. Takknemligheten. Vissheten om at også Hun og Henne snart skal forlate byen som sjarmerte dem i senk. Men en tilverelse med lyspunkt som:

• Avismannen på hjørnet ovenfor Casa Protocollo som hilser hver morgen
• Gallo Pinto ("he, he, Vel..." kommer det fra Henne)
• Samtaler på trappen til habitasjón 8
• Å regne seg selv som stamgjest på opp til flere spisesteder
• Timer på La Rosita med kake eller granita
• Matlaging på kjøkkenet på Colibri
• Heftige diskusjoner om menneskene på nabobordet
• Intense diskusjoner om livet
• Naboens ivrige øyeblikk av genuin entusiasme
• Spanskøvelser med "Frio" på lesesalen
• Rota-tilstander
• I+Is matprat
• Air-condition og pust i bakken fra Nicaverden i kinosalen
• Snarvisitt på Illiums dansegulv før festen tar av
• Brus på trappen (brus smaker best i pose)
• Risengrynsgrøt med Irmelin som æresgjest
• Livet i hengekøyen
• Naboen
  

Adios brukes i betydningen hadet. Å si hadet er vanskelig. Men adios brukes også ved møte med noe nytt, for å si hei! Hun og Henne har, og skal si, adios til gode venner, fine opplevelser og et trivelig liv i León. Men samtidig skal de også si adios til en ny tilværelse, muligheter og opplevelser på reisefot. I morgen, søndag, er de halvveis i sitt oppholdet i Latinamerikaner, og fra onsdag av venter livet i en ryggsekk. Hun og Henne ser frem til fortiden med spenning og forventning!

!Adios!, !adios!